Holocaust-industrien

SAMTID. Bedriver jødiske organisasjoner og Israel en kynisk utnyttelse av Holocaust? Av Morten Andreas Strøksnes

Sist fredag ble Holocaust-konferansen i Stockholm avsluttet. Over tjue statsledere var til stede, og en rekke prominente jødiske ledere stod på talerlisten. Elie Wiesel, som var æresordfører under konferansen, avsluttet sin tale med et direkte spørsmål til Göran Persson: Kunne man ikke gjøre Holocaust-konferansen til en årlig foreteelse?

Holocaust-konferansen i Stockholm skal nå bli nettopp det. I starten av det nye årtusen er holocaust mer på dagsordenen enn noen gang tidligere. Nye holocaust-museer åpner hvert eneste år. Sverige har nå erklært, sammen med Tyskland, England og Italia, sin egen årlige minnedag for holocaust. I USA er holocaust en sentral kulturell institusjon, med en lang rekke museer og forskningssentra over hele landet. Bare i 1999 kom det ut over 350 bøker på engelsk med holocaust som tema.

Aktivitetene rundt holocaust er så mange at kritikere mener massedrapet på jødene er redusert til kitschpregede jippo-arrangementer, til et bekvemt symbol for ondskap, til en industri – til "McHolocaust", som den svenske historikeren Henrik Berggren har kalt kommersialiseringen av holocaust. I Israel, Tyskland, USA og England har det pågått debatter som stiller spørsmål ved effekten av det enorme fokuset på holocaust, samt motivene bak.

Norman Finkelstein, professor ved City University i New York og forfatter av flere bøker om den jødisk-palestinske konflikten og om holocaust, er i disse dager i ferd med å skrive siste del av boken The Holocaust Industry. Boken er et sviende opprør med bruken av holocaust som ideologisk, våpen og økonomisk melkeku for jødiske interessegrupper. Finkelstein utdyper gjerne sine synspunkter på telefon fra New York:

– Etter seksdagerskrigen mellom Israel og landets naboer i 1967, gjenoppdaget det jødiske USA holocaust. Motivene ved å appellere til det jødiske folkets offerstatus var delte. Man ville for det første ta brodden fra kritikken mot Israel. I tillegg ville amerikanske jøder legitimere at de begynte å bevege seg mer og mer til høyre politisk. I de senere årene har holocaust-industrien brukt nazistenes jødeutryddelser til å presse europeiske land for penger i navnet til det de kaller "trengende offer for holocaust". I virkeligheten dreier det seg om å berike jødiske organisasjoner, sier Finkelstein.

Finkelstein er selv jøde, og begge hans foreldre overlevde så vidt det var dødsleirene Maidanek og Auschwitz. Hans kritikk kan derfor vanskelig avfeies som antisemittisk, slik selv saksorientert kritikk mot jødiske institusjoner har en tendens til å bli. Allikevel ble Finkelstein anklaget for nettopp antisemittisme og truet med rettssak da han utgav boken A nation on trial (1998). Den er en knusende kritikk av kildebruk og sentrale resonnementer i Daniel Goldhagen Hitler’s willing executioners (1996). Goldhagen hevder at nærmest hele det tyske folket hadde ventet i århundrer på en sjanse til å utrydde jødene, og Goldhagen ledet selv an i forsøket på å stoppe Finkelsteins kritikk. Anklagernes poeng var at Finkelsteins bok burde stoppes fordi han motgikk en type offerbilde av jødene som falt i smak hos toneangivende jødiske miljøer i USA.

Få, om noen, historikere benekter at holocaust-industrien fikk et voldsomt oppsving på slutten av 60-tallet. Den vanlige forklaringen på dette er imidlertid at Israel var truet av utryddelse i 1967, og at amerikanske jøder ble oppmerksomme på det første holocaust siden et nytt var i ferd med å skje. Finkelstein har en ganske annen tolkning:

– Jeg spør: Hvorfor reagerte ikke amerikanske jøder i 1948, da trusselen mot Israel var langt større? Holocaust-industrien dukker jo opp på et tidspunkt da Israel kunne feire en militær overlegenhet, Seksdagerskrigen i 1967 var jo en ren walk-over. Jeg hevder at tidspunktet for endringen av bruken av holocaust henger sammen med at Israel samtidig ble USAs allierte i Midtøsten, og at amerikanske jøder brukte holocaust som et springbrett for å utøve maktpolitikk.

– Jo det er riktig, og dette var jo meget tydelig under rettssaken mot Eichmann, som var en svært iscenesatt politisk begivenhet. Men før 1967 hadde Israel relativt sett en ganske beskjeden rekkevidde medialt og kulturelt. Etter 1967 ble imidlertid nazistenes holocaust enormt sterkt "markedsført" av amerikanske jøder med stor mediarekkevidde.

– To spesielle trekk begynte å kjennetegne all offisiell holocaust-litteratur. Det ene er vektleggingen av holocaust som noe fullstendig unikt, at jødenes lidelse var usammenlignbar med all annen lidelse i menneskehetens historie. De ideologiske motivene for dette er etter mitt syn åpenbare. Hvis din lidelse er unik, så har du fortjent å bli bedømt ut fra en annen moralsk standard enn alle andre. "Israel kan ha gjort ditt og datt, men husk holocaust" – slik var tankegangen. Denne doktrinen ble et alibi, og det hele utviklet seg til en omvendt teori om jødene som "det utvalgte folk". Det som ble unikt med holocaust ble ikke den jødiske lidelsen, men at de som hadde lidd overgrep var jøder. Dermed ble holocaust benyttet til å gjøre gyldig ideen om jødisk unikhet.

– Det andre trekket var at hele verden ville drepe jødene, at nazi-Tysklands holocaust var kulminasjonen av et 2000 år gammelt hat mot jødene. Også dette dukket opp etter 1967, og vi så det siste i Daniel Goldhagens bok Hitler’s willing executioners. Dette dogmet tjente også ideologiske hensikter, og gav Israel en form for legitimering for å benytte alle midler for å slå tilbake sine fiender. Israels bruk av drap og tortur, landets brudd på menneskerettigheter og internasjonal lov ble forklart ut fra selvforsvar – siden alle ikke-jøder egentlig alltid er antisemitter som vil drepe jøder.

– Ja, vi får en lang rekke retoriske nyvinninger.

Folkemordet på jødene var et bestialsk høydepunkt i det forrige århundret.

Men Finkelstein protesterer, sammen med en rekke andre jødiske intellektuelle, på at holocaust representerer et klart brudd uten historiske paralleller. Nazistene forsøkte tross alt også å utrydde sigøynerne i konsentrasjonsleire. Og var forsøket på å utrydde jødene av natur annerledes enn tyrkernes forsøk på å utrydde armenerne, Stalins planlagte hungersnød som drepte millioner ukrainere eller Pol Pots utryddelser av millioner kambodsjanere? Nei, mener Finkelstein.

– Jeg skiller mellom holocaust med en liten h, som er en historisk begivenhet som kan utsettes for historisk granskning. I tillegg har du The Holocaust, med stor T og H, som er noe ganske annet, noe som er blitt benyttet for historiske og ideologiske hensikter, sier Finkelstein.

Israel har utvilsomt vært i en internasjonal særstilling. Landet har langt på vei sluppet unna kritikk, til tross for at Israel konsekvent har nektet å anerkjenne FNs resolusjoner og internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter og krigføring. Den eneste resolusjonen Israel har akseptert er FNs delingsplan fra 1947, og da bare den delen som passer landets interesser.

Holocaust symboliserer Vestens grusomheter mot jødene, og innenfor israelsk politikk er det derfor ingen aksept for at Vesten – eller noen andre – har rett til å kritisere landets brudd på internasjonale lover og konvensjoner. Det er ironisk at de som måtte betale for holocaust var et folk som overhodet ikke hadde forfulgt jøder: palestinerne.

Nobelprisvinneren Elie Wiesel, og andre ledende amerikanske "holocaust-teologer" som Emil Fackenheim og Irving Grenberg, mener at forsøk på å demystifisere holocaust er en form for antisemittisme, fordi utryddelsen av jødene ikke kan sammenlignes med noe annet. Behovet til jødene blir dermed et moralsk absolutt, mens for eksempel det palestinske folks viktigste trekk ikke er at de er mennesker, men at de representerer en trussel mot jøder.

Finkelstein har sett seg meget trett på retorikken til "holocaust-teologene", og spesielt Wiesel, som fremstiller holocaust som en unik, mystisk og nærmest metafysisk begivenhet,

– På mange måter er Elie Wiesel The Holocaust. Det finnes ingenting av moralsk, intellektuelt, akademisk eller litterær verdi i det han skriver. Han er nesten en komisk figur, han er hinsides camp-begrepet. I alt det han skriver er det to sentrale trekk: det unike ved holocaust, og ideen om jødene mot resten av verden.

– Ja, etter en intens PR-kampanje. Først forsøkte han jo å få nobelprisen i litteratur. Så skiftet han spor, og la seg etter fredsprisen. Dette var jo også vanskelig, siden han faktisk aldri hadde gjort noe for å fremme fred noe sted. Men hans iherdige lobbyvirksomhet, lykkes til slutt, sier Finkelstein.

Amerikanerne utryddet langt på vei sin urbefolkning da landet ble kolonisert. Det dominerende "nasjonale" minnesmerket og museet i Washington er imidlertid over holocaust, og ikke over indianerne eller negerslaveriet. I museet nevnes heller ikke nazistenes gassing av rundt regnet 500 000 sigøynere med ett ord. Utelatelsen er ingen forglemmelse, men et bevisst valg fra museumsledelsen, ut fra den utbredte tankegangen om at det å nevne andres lidelse minsker omfanget og det særegne ved folkemordet på jødene.

– Ja, jeg gjør det. Det moralske aspektet ved nazistenes holocaust er kommet helt i bakgrunnen. Istedenfor bedriver organisasjoner som World Jewish Congress en utpressingsvirksomhet, der de tjener virkelig store penger raskt og med liten innsats. De jødiske organisasjonene ikler seg holocaust-ofrenes kappe, mens de hensynsløst presser europeiske land for penger. Ofte kaller de dette "holocausts siste kapittel", men dette er helt uten noen form for moralsk verdi. Den eneste årsaken til at svenskene avholdt Holocaust-konferansen i forrige uke er at svenskene vet at holocaust-industrien gjør seg klar til å kreve dem for store pengesummer, slik de har tatt andre land i Europa. Svenskene ble rett og slett tvunget til å betale beskyttelsespenger til holocaust-mafiaen.

– Alle statsoverhoder som ankommer Israel kjøres rett til Holocaust-museet. Det er gratis entré, men politikerne må signere sjekker når de forlater det – for "trengende holocaust-ofre", eller andre "jødiske formål". Det er en smakløs utpressing. Du vet, there’s no business like shoah business.

– De få ofrene som ennå lever, mottar jo som regel ikke ett øre av disse pengene. Nå krever The Jewish Congress 60 milliarder dollar fra Polen på vegne av 3.5 millioner døde jøder. Polakkene utsettes for en regelrett utpressing, der de jødiske organisasjonene truer med å holde landet utenfor NATO, EU og WTO. De jødiske organisasjonene opptrer som brutale bøller, det er nesten ikke til å tro. Kravet vil ruinere Polen. Det samme gjelder Hviterussland. Denne aktiviteten er umoralsk, og hele teaterforestillingen ville vært svært komisk – hadde det ikke vært for den sanne lidelsen til mennesker som gikk gjennom et helvete. De eneste som kan reagere på disse holocaust-profitørene er andre jøder. For i dag kan du bli anklaget for antisemittisme hvis du puster i retning av noen som er jødisk. Selv Israel er det langt større åpenhet og friere debatt enn i USA.

– Som min forlegger sa her om dagen: "Enten vil boken bli fullstendig oversett, eller så vil folk brenne ned kontorlokalene mine", avslutter Finkelstein.

Under Holocaust-konferansen i Stockholm appellerte Israels statsminister Ehud Barak til verdens ledere om at man aldri må glemme holocaust, og at ofrene må få kompensasjon. En journalist spurte etterpå om Barak mener Israel har noe ansvar for å kompensere de hundretusener av palestinere som ble fordrevet fra Israel i 1947-48, og som Israel nekter eierne å vende tilbake til stikk i strid med alle internasjonale konvensjoner. Barak avviste dette kategorisk, og svarte at dette var en oppgave for det internasjonale samfunnet. Israel vil ikke betale erstatninger for palestinsk land og eiendom staten har konfiskert og kolonisert.

Siden 1948 har også hundretusener av israelske arabere og palestinere i de okkuperte områdene fått sine eiendommer konfiskert av israelske myndigheter. Svært få av disse har mottatt noen form for kompensasjon. Og selv om dette er statlig jord, så er utbyggingen av denne jorden overlatt til den samme type ikke-statlige jødiske paraplyorganisasjonene (som the Jewish Agency og Jewish National Fund) som krever inn milliarder av dollar i kompensasjon fra europeiske land og bedrifter.